Kapittel 2

Jeg kom meg endelig ut av heisen og fikk funnet frem til rommet merket med nummer 581. Jeg satte nøkkelkortet i og åpnet døren. Rommet var stort, til hotellrom å være, Det var sparsomt møblert med lyse farger og vakre bilder rundt om på veggene. Jeg gikk inn i delen som var en slags sammenslåing av kjøkken og stue. Jeg gikk bort til kjøleskapet og hentet ut en Jack Daniels. Standard i alle minibarer. Jeg gikk ut på verandaen og bestemte meg for å nyte drinken mens jeg beundret den vakre utsikten. Foran meg lå mil etter mil med hav så langt øyet kunne se. Et par seilskuter, eller kanskje det var katamaraner(jeg klarte ikke helt å se forskjell på en slik avstand) seilte stille fremover i horisonten. Jeg tok meg selv i å tenke hvor deilig det hadde vært å kunne slå seg til ro her. Det å kunne våkne hver morgen til et slikt syn, tenkte jeg, måtte være nok til å få den med de aller tyngste depresjoner til å stråle av lykke. Etter omtrent en halv time med dagdrømming gikk jeg inn igjen og bestemte meg for å ta en kald dusj for å klare sansene før kveldens skriveøkt. På vei inn på badet så jeg inn på soverommet i øyenkroken min, jeg syntes jeg så noe som ikke helt stemte, men jeg slo det fra meg. Jeg var sikkert bare overtrett, tenkte jeg for meg selv. En kald dusj er det du trenger.

Det hjalp. Ti minutter var alt jeg klarte under den kalde strømmen med vann, men det var akkurat passe. Jeg kastet på meg et håndkle og gikk inn på soverommet for å planlegge skrivingen da jeg så det. Midt på sengen, skrikende etter oppmerksomhet, sto en svart treningsbag. Jeg frøs til. Angsten vellet over meg som en svart sky. Hadde jeg havnet på feil rom? Nei, da ville ikke nøkkelkortet fungert. Men kanskje resepsjonisten hadde gitt meg nøkkelen til feil rom? Jeg nærmet meg forsiktig, som om det var en tikkende bombe som bare ventet på berøring før den sendte seg selv og en tilfeldig satan herfra til evigheten. Jeg kom fram til sengekanten. Hjertet dundret i brystet og jeg var redd det skulle ta springfart og hoppe ut når som helst. Jeg pustet tungt mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Hodet mitt skrek til meg at jeg måtte gjøre det eneste rette, å levere bagen i resepsjonen, men samtidig var det en del av meg som ville vite hvorfor bagen var havnet på mitt rom. Den var plassert på en måte som ikke tydet på at noen hadde glemt den, og hvis det så var tilfelle ville jo rengjøringsavdelingen legge merke til den mens de klargjorde rommet. Jeg løftet den opp og holdt den foran meg. Den var ikke stor, knapt på størrelse med en brødboks og laget av et plastlignende materiale. Jeg satte meg ned på sengekanten og plasserte bagen foran meg på knærne. Jeg pustet dypt inn og ut et par ganger før jeg forsiktig dro glidelåsen til side. Jeg så ingenting. Jeg stakk den ene hånden inn i og fisket litt rundt omkring, men den var og ble tom. Jeg la meg tilbake på sengen og kikket opp i taket mens jeg funderte for meg selv; hvorfor skulle noen levne en tom bag?

Telefonen ringte et sted i det fjerne og fikk kastet meg tilbake til virkeligheten. Jeg fisket den opp fra lommen. Forlagssjefen.
”Heisann, Morken! Kommet frem?”

”Joda.”

”Og du er like hel?”

”Ja, det ser sånn ut.”

”Flott. Da har du ingen unnskyldning til ikke å skrive. Kom i gang. Jeg vil ha minst to kapitler på mail innen i morgen. Klarer du det?”
Jeg mumlet noe til svar som knapt jeg hørte.

”Tar det som et ja, jeg. Vi snakkes i morgen, Morken.”
Han la på.
Jeg bestemte meg for å komme til bunns i saken før jeg gjorde noe som helst annet. Jeg tok på meg klærne og gikk ned i resepsjonen. Den samme kvinnen smilte til meg.

”Så, hvordan trives du her på Lanzarote?” spurte hun på feilfri engelsk.

”Nå har jeg ikke hatt anledning til å se så mye av øya enda, men jeg liker det.”

”Det er fint å høre. Var det noe du lurte på?”

”Ja. Det står en bag på rommet mitt.”

”Ja, hva med den? Jeg fikk pikkoloen til å ta den med opp til rommet før du kom.”

”Problemet er at jeg ikke hadde med meg noen bagasje hit. Bagen er ikke min.”

”Da beklager jeg virkelig, Sir. Det må ha skjedd en feil. Jeg skal få pikkoloen til å komme opp å hente den innen kort tid.”

Hun snudde seg fra med og slo inn et nummer på interntelefonen. Jeg gikk tilbake til heisen.
Da jeg kom inn på rommet slo det meg som et slag i solar plexus. Noen hadde vært her inne. Svetten piplet fra pannen. Men det kunne ikke være mulig. Jeg visste jeg hadde låst døren før jeg gikk. Allikevel var jeg dødssikker på at det var noe som ikke stemte helt. Jeg gikk gjennom hele rommet, men jeg fant ingenting som kunne tyde på innbrudd. Kanskje jeg bare hadde innbilt meg det allikevel? Kanskje den overivrige fantasien min endelig hadde virket mot sin hensikt? Jeg satte meg rolig ned i sofaen og tok en Jack Daniels mens jeg prøvde å tenke ut hva jeg kunne skrive om.

Fire timer hadde gått og jeg hadde ikke kommet opp med noe jeg kunne skryte av. Kun noen få stikkord, setninger, men ikke noe mer. Jeg så på klokken. Den var 23:14. Det betydde at hvis jeg ikke fikk skrevet to kapitler før klokken ett ville det være for sent. Jeg ville for første gang på over ti lange år ikke kunne rekke deadline. Jeg gned meg i øynene og prøvde igjen. Med ett banket det på døren.

”Hvem er det? Jeg ser helst at jeg ikke blir avbrutt.”

Jeg fikk ikke noe svar. Bare en kald og stille dør som stirret mot meg med et spørrende blikk.
Jeg ropte en gang til, men det var fortsatt stille. Jeg sukket høyt til meg selv, og delvis også til hvem enn som måtte stå på den andre siden av døren. Jeg reiste meg motvillig fra stolen og gikk mot døren med trampende steg. Jeg lukket opp døren. Men det var ingen der. Jeg kikket både til høyre og venstre, men jeg så ikke en sjel. Hele gangen var tom og jeg hørte ikke en eneste lyd. Det var stille som på en bilferie til Sverige. Jeg gikk tilbake inn i rommet og oppdaget at bagen fortsatt sto urørt på sengen. Pikkoloen hadde ikke gjort som han hadde fått beskjed om. Hvis han i det hele tatt hadde fått beskjed. Jeg visste at jeg ikke skulle stolt på den merra i resepsjonen. Hun virket for høflig. For grei. Kun dagligdags falsk høflighet som man lærer første dag på jobb i et hvert serviceyrke.

Jeg bestemte meg dermed for å levere den tomme bagen personlig i resepsjonen, for å være sikker på at de gjorde noe med saken. Jeg gikk for å hente bagen, i det jeg oppdaget noe på badet. En lapp. I hvitt papir. Drøye ti ganger ti centimeter bred, festet med en bit tape. Jeg tok lappen ned og kikket ned på ett eneste ord skrevet i snirklete skrift. Som om hvem enn som skrev dette hadde meget dårlig tid til å få overlevert sitt budskap. Men hvorfor akkurat jeg? Jeg var bare en ukjent forfatter fra Norge. Ingen jeg kjente visste at jeg var her. Ingen bortsett fra forlagssjefen min. Jeg leste beskjeden om og om igjen for meg selv. Jeg klødde meg i hodet. Jeg var i villrede. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg late som om ingenting hadde skjedd og gå tilbake til skrivingen, eller skulle jeg komme til bunns i saken? På lappen sto det… HJELP. Med ett var det noe som fikk meg til å se opp i baderomsspeilet. Jeg hadde hørt en lyd. Kun en liten knirking i den gamle, slitte parketten. Noen var her inne i rommet sammen med meg. Jeg bråsnudde, i håp om å ta denne innbruddstyven på fersk gjerning, men i det jeg gjorde det kjente jeg en voldsom, stikkende smerte i pannen og jeg falt sammen på baderomsflisene. Halvt våken, halvt utslått hørte jeg noen springe ut av døren og slamre den igjen etter seg. Så ble alt svart.