2012- filmen som sakte dreper meg

Hei alle sammen. Det har vært lenge siden sist, men det var nødvendig med en pause.
Jeg har nettopp kommet hjem fra kino hvor jeg har sett den mye omtalte filmen, "2012"
Jeg har så mye meninger at jeg bare må få skrevet det ned.

La oss begynne på begynnelsen.

Hva er motivasjonen for å bruke millioner av dollar på å lage enda en katastrofefilm i en allerede alt for lang rekke av katastrofer. Jeg mener, hvor mange ganger kan man drepe et helt folk på en kreativ og spennende måte?

Hva får skuespillere som John Cusack til å spille inn en slik film?

Jaja, jeg hører hva dere sier. Det er sikkert mange av dere der ute som er uenige med meg, derfor spør jeg dere; har vi sett samme filmen?

En kort oppsummering av plottet:

Det spås at jorden skal gå under i år 2012, og det gjør den.

Ferdig.

Jeg ser vanligvis ikke på katastrofefilmer, jeg har bedre ting å bedrive tiden min med, men denne filmen hadde fått så mye omtale at jeg følte jeg måtte se hva alt dette oppstyret handlet om. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde gjort det.
Jeg har nettopp kastet bort to timer og tre kvarter av livet mitt på å se mennesker springe, skrike, slåss, kysse, og grine. Jeg kunne dratt på byen og opplevd det samme, og jeg hadde kost meg mye mer.

Ja, dere hørte riktig, jeg ville heller tilbragt tiden min på Rogers enn på 2012.

Men, for all del, hvis dere absolutt vil kaste bort 100 kroner på å se den. Be my guest. Ikke si at jeg ikke advarte dere.

Kapittel 2

Jeg kom meg endelig ut av heisen og fikk funnet frem til rommet merket med nummer 581. Jeg satte nøkkelkortet i og åpnet døren. Rommet var stort, til hotellrom å være, Det var sparsomt møblert med lyse farger og vakre bilder rundt om på veggene. Jeg gikk inn i delen som var en slags sammenslåing av kjøkken og stue. Jeg gikk bort til kjøleskapet og hentet ut en Jack Daniels. Standard i alle minibarer. Jeg gikk ut på verandaen og bestemte meg for å nyte drinken mens jeg beundret den vakre utsikten. Foran meg lå mil etter mil med hav så langt øyet kunne se. Et par seilskuter, eller kanskje det var katamaraner(jeg klarte ikke helt å se forskjell på en slik avstand) seilte stille fremover i horisonten. Jeg tok meg selv i å tenke hvor deilig det hadde vært å kunne slå seg til ro her. Det å kunne våkne hver morgen til et slikt syn, tenkte jeg, måtte være nok til å få den med de aller tyngste depresjoner til å stråle av lykke. Etter omtrent en halv time med dagdrømming gikk jeg inn igjen og bestemte meg for å ta en kald dusj for å klare sansene før kveldens skriveøkt. På vei inn på badet så jeg inn på soverommet i øyenkroken min, jeg syntes jeg så noe som ikke helt stemte, men jeg slo det fra meg. Jeg var sikkert bare overtrett, tenkte jeg for meg selv. En kald dusj er det du trenger.

Det hjalp. Ti minutter var alt jeg klarte under den kalde strømmen med vann, men det var akkurat passe. Jeg kastet på meg et håndkle og gikk inn på soverommet for å planlegge skrivingen da jeg så det. Midt på sengen, skrikende etter oppmerksomhet, sto en svart treningsbag. Jeg frøs til. Angsten vellet over meg som en svart sky. Hadde jeg havnet på feil rom? Nei, da ville ikke nøkkelkortet fungert. Men kanskje resepsjonisten hadde gitt meg nøkkelen til feil rom? Jeg nærmet meg forsiktig, som om det var en tikkende bombe som bare ventet på berøring før den sendte seg selv og en tilfeldig satan herfra til evigheten. Jeg kom fram til sengekanten. Hjertet dundret i brystet og jeg var redd det skulle ta springfart og hoppe ut når som helst. Jeg pustet tungt mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Hodet mitt skrek til meg at jeg måtte gjøre det eneste rette, å levere bagen i resepsjonen, men samtidig var det en del av meg som ville vite hvorfor bagen var havnet på mitt rom. Den var plassert på en måte som ikke tydet på at noen hadde glemt den, og hvis det så var tilfelle ville jo rengjøringsavdelingen legge merke til den mens de klargjorde rommet. Jeg løftet den opp og holdt den foran meg. Den var ikke stor, knapt på størrelse med en brødboks og laget av et plastlignende materiale. Jeg satte meg ned på sengekanten og plasserte bagen foran meg på knærne. Jeg pustet dypt inn og ut et par ganger før jeg forsiktig dro glidelåsen til side. Jeg så ingenting. Jeg stakk den ene hånden inn i og fisket litt rundt omkring, men den var og ble tom. Jeg la meg tilbake på sengen og kikket opp i taket mens jeg funderte for meg selv; hvorfor skulle noen levne en tom bag?

Telefonen ringte et sted i det fjerne og fikk kastet meg tilbake til virkeligheten. Jeg fisket den opp fra lommen. Forlagssjefen.
”Heisann, Morken! Kommet frem?”

”Joda.”

”Og du er like hel?”

”Ja, det ser sånn ut.”

”Flott. Da har du ingen unnskyldning til ikke å skrive. Kom i gang. Jeg vil ha minst to kapitler på mail innen i morgen. Klarer du det?”
Jeg mumlet noe til svar som knapt jeg hørte.

”Tar det som et ja, jeg. Vi snakkes i morgen, Morken.”
Han la på.
Jeg bestemte meg for å komme til bunns i saken før jeg gjorde noe som helst annet. Jeg tok på meg klærne og gikk ned i resepsjonen. Den samme kvinnen smilte til meg.

”Så, hvordan trives du her på Lanzarote?” spurte hun på feilfri engelsk.

”Nå har jeg ikke hatt anledning til å se så mye av øya enda, men jeg liker det.”

”Det er fint å høre. Var det noe du lurte på?”

”Ja. Det står en bag på rommet mitt.”

”Ja, hva med den? Jeg fikk pikkoloen til å ta den med opp til rommet før du kom.”

”Problemet er at jeg ikke hadde med meg noen bagasje hit. Bagen er ikke min.”

”Da beklager jeg virkelig, Sir. Det må ha skjedd en feil. Jeg skal få pikkoloen til å komme opp å hente den innen kort tid.”

Hun snudde seg fra med og slo inn et nummer på interntelefonen. Jeg gikk tilbake til heisen.
Da jeg kom inn på rommet slo det meg som et slag i solar plexus. Noen hadde vært her inne. Svetten piplet fra pannen. Men det kunne ikke være mulig. Jeg visste jeg hadde låst døren før jeg gikk. Allikevel var jeg dødssikker på at det var noe som ikke stemte helt. Jeg gikk gjennom hele rommet, men jeg fant ingenting som kunne tyde på innbrudd. Kanskje jeg bare hadde innbilt meg det allikevel? Kanskje den overivrige fantasien min endelig hadde virket mot sin hensikt? Jeg satte meg rolig ned i sofaen og tok en Jack Daniels mens jeg prøvde å tenke ut hva jeg kunne skrive om.

Fire timer hadde gått og jeg hadde ikke kommet opp med noe jeg kunne skryte av. Kun noen få stikkord, setninger, men ikke noe mer. Jeg så på klokken. Den var 23:14. Det betydde at hvis jeg ikke fikk skrevet to kapitler før klokken ett ville det være for sent. Jeg ville for første gang på over ti lange år ikke kunne rekke deadline. Jeg gned meg i øynene og prøvde igjen. Med ett banket det på døren.

”Hvem er det? Jeg ser helst at jeg ikke blir avbrutt.”

Jeg fikk ikke noe svar. Bare en kald og stille dør som stirret mot meg med et spørrende blikk.
Jeg ropte en gang til, men det var fortsatt stille. Jeg sukket høyt til meg selv, og delvis også til hvem enn som måtte stå på den andre siden av døren. Jeg reiste meg motvillig fra stolen og gikk mot døren med trampende steg. Jeg lukket opp døren. Men det var ingen der. Jeg kikket både til høyre og venstre, men jeg så ikke en sjel. Hele gangen var tom og jeg hørte ikke en eneste lyd. Det var stille som på en bilferie til Sverige. Jeg gikk tilbake inn i rommet og oppdaget at bagen fortsatt sto urørt på sengen. Pikkoloen hadde ikke gjort som han hadde fått beskjed om. Hvis han i det hele tatt hadde fått beskjed. Jeg visste at jeg ikke skulle stolt på den merra i resepsjonen. Hun virket for høflig. For grei. Kun dagligdags falsk høflighet som man lærer første dag på jobb i et hvert serviceyrke.

Jeg bestemte meg dermed for å levere den tomme bagen personlig i resepsjonen, for å være sikker på at de gjorde noe med saken. Jeg gikk for å hente bagen, i det jeg oppdaget noe på badet. En lapp. I hvitt papir. Drøye ti ganger ti centimeter bred, festet med en bit tape. Jeg tok lappen ned og kikket ned på ett eneste ord skrevet i snirklete skrift. Som om hvem enn som skrev dette hadde meget dårlig tid til å få overlevert sitt budskap. Men hvorfor akkurat jeg? Jeg var bare en ukjent forfatter fra Norge. Ingen jeg kjente visste at jeg var her. Ingen bortsett fra forlagssjefen min. Jeg leste beskjeden om og om igjen for meg selv. Jeg klødde meg i hodet. Jeg var i villrede. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg late som om ingenting hadde skjedd og gå tilbake til skrivingen, eller skulle jeg komme til bunns i saken? På lappen sto det… HJELP. Med ett var det noe som fikk meg til å se opp i baderomsspeilet. Jeg hadde hørt en lyd. Kun en liten knirking i den gamle, slitte parketten. Noen var her inne i rommet sammen med meg. Jeg bråsnudde, i håp om å ta denne innbruddstyven på fersk gjerning, men i det jeg gjorde det kjente jeg en voldsom, stikkende smerte i pannen og jeg falt sammen på baderomsflisene. Halvt våken, halvt utslått hørte jeg noen springe ut av døren og slamre den igjen etter seg. Så ble alt svart.

Kapittel 1(forts).:

Jeg glemte å publisere den siste biten forrige gang, så her kommer den.

Jeg våknet brått av at noen pikket meg på skulderen.
”Unnskyld, men flyet er landet. Vi venter bare på deg.”
Jeg så meg forvirret rundt og intet annet enn tomme seter rundt meg og irriterte flyansatte som ventet på å få gjøre jobben sin. Jeg fikk rykket til meg tingene mine og småløp ut av flyet. Jeg småhvisket et lite unnskyld, men jeg tror ikke det var noen som hørte meg.
Når jeg kom frem til bagasjeutleveringen sto en mørkhudet mann(jeg gjettet på at han var solbrun) med et skilt med navnet mitt på. Jeg skyndte meg bort til den fremmede.
”Mr. Morken?” spurte mannen på gebrokken engelsk, med sterk spansk aksent.
”Yes.” svarte jeg enda dårligere. Jeg hørtes mer ut som en full ungdom fra Toten enn noen engelskmann, men det virket ikke som om mannen brydde seg noe med det.
”My name is Mr. Guerrero, I will be taking you to your hotel.” Sa han med et smil.
Jeg nikket bekreftende og vi gikk ut av den klamme flyplassen og inn i bilen hans.
Bilturen til hotellet i byen Puerto del Carmen gikk i og for seg greit for seg. Mr. Guerrero brukte mesteparten av tiden på å snakke om hvor mye han alltid hadde ønsket å dra til Norge. Han hadde hørt alle mulige historier om Arne Næss og Thor Heyerdahl, men meg hadde han ikke hørt om. Ikke at det overrasket meg. Bøkene mine hadde enda ikke rukket å bli oversatt til svensk engang.
Vi stoppet utenfor et, etter utseende å dømme, ganske forfallent hotell etter drøye førti minutters taushet i den trange bilen. Jeg fikk sagt farvel til min vennlige sjåfør og gikk inn hovedinngangen og bort til resepsjonen hvor en vakker brunette møtte meg med et perlehvitt smil.
”Hello, my name is Mr. Morken. I think I have a room reserved here?”
Hun kikket på meg før hun forsiktig tastet et par trykk på pc-skjermen før hun så tilbake på meg.
”Det stemmer. Du har rom 581.”
Hun ga meg et nøkkelkort og jeg takket og var halvveis fremme ved heisen når hun ropte til meg:
”Unnskyld meg, sir. Jeg glemte å fortelle deg at bagasjen din allerede er blitt brakt opp.”
Jeg smilte høflig og gikk inn i den ventende heisen. Mens jeg sto i heisen på vei opp til femte etasje fikk jeg tid til å tenke meg om. Jeg hadde kastet meg i bilen når jeg våknet. Jeg hadde ikke pakket noen bagasje.

Kapittel 1

Luften var kald og jævlig. En sterk eim av søppel og forråtnelse fylte alle kriker og kroker av kontoret mitt. Jeg måtte jobbe, men jeg klarte ikke engang å se klart. Jeg var forfatter. En kriminalforfatter for å være helt nøyaktig. Jeg hadde gitt ut tre måtelig suksessfulle bøker om forskjellige detektiver i hvert sitt nivå av personlig undergang. Jeg hadde et nisjepublikum, jeg ville aldri bli en bestselger, men jeg var fornøyd med det lille som kom inn på kontoen. Jeg hadde hele mitt liv, så lenge jeg kunne huske hatt en enorm glede av og trang til å skrive. Men etter at jeg ble en ekte såkalt ”forfatter” mistet jeg all lysten. Presset ble sterkere enn jeg kunne forventet alt fra første dag jeg ble utgitt for første gang. Det kom en deadline. Det medførte en hel del jobb og sene varme sommerkvelder for å bli ferdig med et sultent publikum som ville ha en krim til jul. Tydeligvis en stor tradisjon i utlandet(det var visstnok bare oss i Norge som aktet å ha dem til påske).

Pc-skjermen sto tom foran meg. Det vanskeligste punktet av hele skapelsesprosessen. Jeg begynte å skrive. Bare dritt, men jeg skrev i det minste. Da, akkurat når jeg trodde jeg skulle komme løs fra den velkjente ”skrivesperren” ringte telefonen. Jeg kikket fort bort på displayet og så at det var forlagssjefen. Den siste personen jeg ville snakke med.

”Morken!”

Han var alltid jovial, litt for glad, uansett hvilken situasjon han var i. De fleste dårlige nyhetene kom fra min side.

”Kan ikke en hardt-arbeidende forfatter få litt fred til å skrive mord?” svarte jeg like jovialt, vel å merke nokså falskt.

”Selvfølgelig. Jeg skulle bare høre hvordan det gikk. Du vet hvordan det er. Tallene skal gå opp. Så, gi meg et tall.”

”Jeg tror jeg ligger på omtrent førti eller femti i løpet av natten.”

”Flott å høre. Ikke akkurat det jeg hadde ventet, men flott å høre.”

Om man er en forfatter eller skuespiller avhenger din suksess av at du er en god menneskekjenner. Jeg visste med en gang han åpnet kjeften at det var en helt annen grunn for at han ringte denne sene lørdagskvelden.

”Så. Var det noe mer du lurte på?” hintet jeg forsiktig.

Det ble stille en god stund før han omsider svarte.

”Jeg må ærlig innrømme, ikke som din venn, men som din forlagssjef at du har vært litt på retur i det siste. Det har gått i nedoverbakke.”

”Jeg er klar over det, Markusen, men jeg trenger mer tid. Kunsten må komme naturlig, ellers blir det bare sidefyll.”

”Og det respekterer jeg hos deg. Det er få i ditt felt som tenker på samme måte, men jeg tror det hadde vært til vår gjensidige fordel at du tok deg en liten ferie.”

”Ferie? Nå? Jeg er jo midt opp i julemysteriet.”

”Tenk på det som en inspirasjonstur. For hvis du fortsetter slik du har gjort tidligere er jeg redd jeg må la deg gå.”

”Det høres ut som om jeg ikke har stort annet valg.”

”Det har du helt rett i.”

Så la han på.

Jeg tok en slurk av konjakken som sto taktisk plassert rett ved siden av min hårete, høyre hånd og lukket øynene.

Jeg våknet av at radioen sto på full guffe. Hodet mitt føltes tre ganger for stort, og det jeg ville mest av alt i hele verden var bare å skru av livet og flyte tilbake inn i de behagelige drømmene. Men jeg fikk det ikke til. Etter ti minutters strev og innbitt kamp med meg selv kom jeg meg endelig opp av stolen. Solen skinte inn gjennom et glippe i persiennene og sved i øynene. Jeg kikket bort på mobilen. Jeg hadde fått en melding. Fra forlagssjefen, selvfølgelig.

Kom på kontoret.

Det var alt som sto. Jeg så på tidspunktet og så at meldingen var sendt for fire timer siden. Jeg kastet på meg frakken og hatten og hev meg i bilen bort til forlagshuset. Heisen sto fortsatt til min ergrelse og etter ti trapper kom jeg endelig frem til forlagssjefens kontor. Jeg banket forsiktig på.

”Kom inn!” hørtes det fra andre siden av døren.

Jeg åpnet døren og gikk inn. Vanligvis ville han møtt meg med åpne armer og et karslig klaps på skulderen, men nå satt han bare på skrivebordet sitt og gjorde en gest som tydelig fortalte meg at jeg hadde å sette meg ned. Jeg satte meg på under tre sekunder og stirret opp på han. Jeg hadde kjent han lenge, men aldri hadde han virket så majestetisk og autoritær som han gjorde nå. Det ble en lang stillhet før han grep ordet.

”Du er sen.”

”Jeg beklager. Jeg må ha sovet litt for lenge.”

”Eller drukket litt for mye hvis jeg kjenner deg rett?”

Jeg sa ingenting, men han visste han hadde rett. Mannen kjente meg alt for godt.

”Vel, vel. Bedre sent enn aldri, er det ikke det man sier?” Han rakte meg en tykk konvolutt. ”Her er flybillett, og alt annet du kan komme til å trenge. Flyet ditt går om en drøy time.”

”En time?!”

”Hva? Det er ikke min feil at du forsover deg. Så, kom deg av gårde så du ikke mister flyet.”

Jeg fant det best å ikke si noe mer. Jeg tok i mot konvolutten, la den i innerlommen på frakken og la på sprang nedover trappene til bilen. Jeg var på flyplassen på mindre enn tjue minutter. Jeg fikk sjekket inn bagasjen og kom meg gjennom verdens lengste kø i sikkerhetskontrollen(underveis tok jeg meg i å undre på om den vanvittige køen foran meg ikke var noe mer enn skuespillere som var leid inn i ens ærend for å stresse eller forhindre meg. Jeg slo tanken fort fra meg, men fortsatte å irritere meg. Hvordan noen kan glemme å ta av seg klokken forbauser meg.) Så satt jeg på flyet.

Ja, mine damer og herrer, dette er kapteinen. Jeg vil på vegne av resten av besetningen og meg selv få ønske dere velkommen til denne flyvningen til Lanzarote. Flyvningen vil ta ca fem timer. Takk.

Lanzarote?, tenkte jeg for meg selv. Dette kunne bli interessant. Kanskje det var dette jeg trengte allikevel. En avslappende ferie. Langt bort fra kjas og mas og mord. Og med det i bakhodet sovnet jeg igjen.

Introduksjon

Siden dette er min første roman skrevet på denne måten(altså på blogg) er jeg ikke helt sikker på hvordan det kommer til å gå, men det er bare å hoppe ut i det, lukke øynene og håpe på det aller beste.

Denne historien heter "Pennen er mektigere enn sverdet" og er min første kriminalroman hvor hovedpersonen ikke er en etterforsker av noe som helst slag. Hovedpersonen er den nokså populære kriminalforfatteren, Magnus Morken.

Handlingen utspiller seg for det meste på et hotell på en eller annen eksotisk plass jeg har valgt å ikke navngi(mest fordi jeg ikke vet det selv). Som seg hør og bør i en kriminalroman begås det en kriminell handling, et drap for å være presis. Liket av en ung kvinne blir funnet druknet i badekaret til Morken en morgen, uten at han har merket noe. Nå er det opp til han å oppklare mysteriet, ikke bare før morderen slår til igjen, men også før han blir uskyldig dømt.

Jeg håper dere liker det "ferdige" resultatet dere ser her. Og jeg håper flest mulig er inne og leser og legger igjen konstruktiv kritikk og annen generell tilbakemelding, jeg skal prøve å ta så mye som mulig til etteretning mens jeg skriver.

God Lesning!

MVH

M.J