Kapittel 1(forts).:

Jeg glemte å publisere den siste biten forrige gang, så her kommer den.

Jeg våknet brått av at noen pikket meg på skulderen.
”Unnskyld, men flyet er landet. Vi venter bare på deg.”
Jeg så meg forvirret rundt og intet annet enn tomme seter rundt meg og irriterte flyansatte som ventet på å få gjøre jobben sin. Jeg fikk rykket til meg tingene mine og småløp ut av flyet. Jeg småhvisket et lite unnskyld, men jeg tror ikke det var noen som hørte meg.
Når jeg kom frem til bagasjeutleveringen sto en mørkhudet mann(jeg gjettet på at han var solbrun) med et skilt med navnet mitt på. Jeg skyndte meg bort til den fremmede.
”Mr. Morken?” spurte mannen på gebrokken engelsk, med sterk spansk aksent.
”Yes.” svarte jeg enda dårligere. Jeg hørtes mer ut som en full ungdom fra Toten enn noen engelskmann, men det virket ikke som om mannen brydde seg noe med det.
”My name is Mr. Guerrero, I will be taking you to your hotel.” Sa han med et smil.
Jeg nikket bekreftende og vi gikk ut av den klamme flyplassen og inn i bilen hans.
Bilturen til hotellet i byen Puerto del Carmen gikk i og for seg greit for seg. Mr. Guerrero brukte mesteparten av tiden på å snakke om hvor mye han alltid hadde ønsket å dra til Norge. Han hadde hørt alle mulige historier om Arne Næss og Thor Heyerdahl, men meg hadde han ikke hørt om. Ikke at det overrasket meg. Bøkene mine hadde enda ikke rukket å bli oversatt til svensk engang.
Vi stoppet utenfor et, etter utseende å dømme, ganske forfallent hotell etter drøye førti minutters taushet i den trange bilen. Jeg fikk sagt farvel til min vennlige sjåfør og gikk inn hovedinngangen og bort til resepsjonen hvor en vakker brunette møtte meg med et perlehvitt smil.
”Hello, my name is Mr. Morken. I think I have a room reserved here?”
Hun kikket på meg før hun forsiktig tastet et par trykk på pc-skjermen før hun så tilbake på meg.
”Det stemmer. Du har rom 581.”
Hun ga meg et nøkkelkort og jeg takket og var halvveis fremme ved heisen når hun ropte til meg:
”Unnskyld meg, sir. Jeg glemte å fortelle deg at bagasjen din allerede er blitt brakt opp.”
Jeg smilte høflig og gikk inn i den ventende heisen. Mens jeg sto i heisen på vei opp til femte etasje fikk jeg tid til å tenke meg om. Jeg hadde kastet meg i bilen når jeg våknet. Jeg hadde ikke pakket noen bagasje.