Kapittel 1

Luften var kald og jævlig. En sterk eim av søppel og forråtnelse fylte alle kriker og kroker av kontoret mitt. Jeg måtte jobbe, men jeg klarte ikke engang å se klart. Jeg var forfatter. En kriminalforfatter for å være helt nøyaktig. Jeg hadde gitt ut tre måtelig suksessfulle bøker om forskjellige detektiver i hvert sitt nivå av personlig undergang. Jeg hadde et nisjepublikum, jeg ville aldri bli en bestselger, men jeg var fornøyd med det lille som kom inn på kontoen. Jeg hadde hele mitt liv, så lenge jeg kunne huske hatt en enorm glede av og trang til å skrive. Men etter at jeg ble en ekte såkalt ”forfatter” mistet jeg all lysten. Presset ble sterkere enn jeg kunne forventet alt fra første dag jeg ble utgitt for første gang. Det kom en deadline. Det medførte en hel del jobb og sene varme sommerkvelder for å bli ferdig med et sultent publikum som ville ha en krim til jul. Tydeligvis en stor tradisjon i utlandet(det var visstnok bare oss i Norge som aktet å ha dem til påske).

Pc-skjermen sto tom foran meg. Det vanskeligste punktet av hele skapelsesprosessen. Jeg begynte å skrive. Bare dritt, men jeg skrev i det minste. Da, akkurat når jeg trodde jeg skulle komme løs fra den velkjente ”skrivesperren” ringte telefonen. Jeg kikket fort bort på displayet og så at det var forlagssjefen. Den siste personen jeg ville snakke med.

”Morken!”

Han var alltid jovial, litt for glad, uansett hvilken situasjon han var i. De fleste dårlige nyhetene kom fra min side.

”Kan ikke en hardt-arbeidende forfatter få litt fred til å skrive mord?” svarte jeg like jovialt, vel å merke nokså falskt.

”Selvfølgelig. Jeg skulle bare høre hvordan det gikk. Du vet hvordan det er. Tallene skal gå opp. Så, gi meg et tall.”

”Jeg tror jeg ligger på omtrent førti eller femti i løpet av natten.”

”Flott å høre. Ikke akkurat det jeg hadde ventet, men flott å høre.”

Om man er en forfatter eller skuespiller avhenger din suksess av at du er en god menneskekjenner. Jeg visste med en gang han åpnet kjeften at det var en helt annen grunn for at han ringte denne sene lørdagskvelden.

”Så. Var det noe mer du lurte på?” hintet jeg forsiktig.

Det ble stille en god stund før han omsider svarte.

”Jeg må ærlig innrømme, ikke som din venn, men som din forlagssjef at du har vært litt på retur i det siste. Det har gått i nedoverbakke.”

”Jeg er klar over det, Markusen, men jeg trenger mer tid. Kunsten må komme naturlig, ellers blir det bare sidefyll.”

”Og det respekterer jeg hos deg. Det er få i ditt felt som tenker på samme måte, men jeg tror det hadde vært til vår gjensidige fordel at du tok deg en liten ferie.”

”Ferie? Nå? Jeg er jo midt opp i julemysteriet.”

”Tenk på det som en inspirasjonstur. For hvis du fortsetter slik du har gjort tidligere er jeg redd jeg må la deg gå.”

”Det høres ut som om jeg ikke har stort annet valg.”

”Det har du helt rett i.”

Så la han på.

Jeg tok en slurk av konjakken som sto taktisk plassert rett ved siden av min hårete, høyre hånd og lukket øynene.

Jeg våknet av at radioen sto på full guffe. Hodet mitt føltes tre ganger for stort, og det jeg ville mest av alt i hele verden var bare å skru av livet og flyte tilbake inn i de behagelige drømmene. Men jeg fikk det ikke til. Etter ti minutters strev og innbitt kamp med meg selv kom jeg meg endelig opp av stolen. Solen skinte inn gjennom et glippe i persiennene og sved i øynene. Jeg kikket bort på mobilen. Jeg hadde fått en melding. Fra forlagssjefen, selvfølgelig.

Kom på kontoret.

Det var alt som sto. Jeg så på tidspunktet og så at meldingen var sendt for fire timer siden. Jeg kastet på meg frakken og hatten og hev meg i bilen bort til forlagshuset. Heisen sto fortsatt til min ergrelse og etter ti trapper kom jeg endelig frem til forlagssjefens kontor. Jeg banket forsiktig på.

”Kom inn!” hørtes det fra andre siden av døren.

Jeg åpnet døren og gikk inn. Vanligvis ville han møtt meg med åpne armer og et karslig klaps på skulderen, men nå satt han bare på skrivebordet sitt og gjorde en gest som tydelig fortalte meg at jeg hadde å sette meg ned. Jeg satte meg på under tre sekunder og stirret opp på han. Jeg hadde kjent han lenge, men aldri hadde han virket så majestetisk og autoritær som han gjorde nå. Det ble en lang stillhet før han grep ordet.

”Du er sen.”

”Jeg beklager. Jeg må ha sovet litt for lenge.”

”Eller drukket litt for mye hvis jeg kjenner deg rett?”

Jeg sa ingenting, men han visste han hadde rett. Mannen kjente meg alt for godt.

”Vel, vel. Bedre sent enn aldri, er det ikke det man sier?” Han rakte meg en tykk konvolutt. ”Her er flybillett, og alt annet du kan komme til å trenge. Flyet ditt går om en drøy time.”

”En time?!”

”Hva? Det er ikke min feil at du forsover deg. Så, kom deg av gårde så du ikke mister flyet.”

Jeg fant det best å ikke si noe mer. Jeg tok i mot konvolutten, la den i innerlommen på frakken og la på sprang nedover trappene til bilen. Jeg var på flyplassen på mindre enn tjue minutter. Jeg fikk sjekket inn bagasjen og kom meg gjennom verdens lengste kø i sikkerhetskontrollen(underveis tok jeg meg i å undre på om den vanvittige køen foran meg ikke var noe mer enn skuespillere som var leid inn i ens ærend for å stresse eller forhindre meg. Jeg slo tanken fort fra meg, men fortsatte å irritere meg. Hvordan noen kan glemme å ta av seg klokken forbauser meg.) Så satt jeg på flyet.

Ja, mine damer og herrer, dette er kapteinen. Jeg vil på vegne av resten av besetningen og meg selv få ønske dere velkommen til denne flyvningen til Lanzarote. Flyvningen vil ta ca fem timer. Takk.

Lanzarote?, tenkte jeg for meg selv. Dette kunne bli interessant. Kanskje det var dette jeg trengte allikevel. En avslappende ferie. Langt bort fra kjas og mas og mord. Og med det i bakhodet sovnet jeg igjen.